Made in Kolbotn

Om oss

- Historien om den lille iskremfabrikken Kulinaris

- Det starta vel med at jeg fikk datteren min Sofia. 

Nesten litt sånn lyspære-over-hodet-aktig var det da Marius fikk idéen om å starte iskremfabrikk. Han hadde drevet en bitteliten Pizza-sjappe på Kolbotn som hadde blitt kjent på grunn av hans kompromissløse holdning til kvalitet og smak (Les: Turboneger og “Age of Pamparius”.) Men så kom det et nytt tilskudd til verdens befolkning i form av datteren Sofia, og Marius ville finne på noe annet som ikke krevde like mye kvelsjobbing.

- Her hjemme mente folk at Diplom-is holdt verdensklasse, men jeg hadde vært masse ute og reist i Italia, USA og mange, mange andre steder - og hadde smakt utrolig mye god iskrem. Så jeg visste at det gikk an å lage mye bedre iskrem enn det de gjorde. 

Pizzasjappa ble solgt, og da han fikk idéen om å starte iskremfabrikk trengte han fortsatt litt betenkningstid før han bestemte seg for at dette var det han ville vie livet sitt til. Med da han først bestemte seg, bestemte han seg også for å lage den beste iskremen som var mulig.

- Jeg er jo ganske dyslektisk da, så jeg måtte ha hjelp til å stave “ice cream” på Google for å søke etter hvor jeg kunne lære å lage den beste iskremen. Men jeg fant det jeg lette etter, så da blei det en tur til iskremskole i Canada.

Én blir to 

På en annen kant av byen satt Roar – i kø. Han jobbet som kjøleingeniør i Sandvika og pendlet hver dag fra Kolbotn gjennom rushen ut og inn av Oslo. Og han var lei. Lei kø. Så da Marius ringte og lurte på om han ville være med å starte iskremfabrikk, så tok det fortsatt litt betenkningstid før han svarte ja, men han ble med – og så var de blitt to.

For å starte noe som helst så trengs det penger. For å starte en fabrikk trengs det litt mer penger. Så de skrapet sammen det de kom over, og lånte disse pengene inn til det nye firmaet sitt, med intensjon om en gang i framtiden å få de tilbakebetalt. Så fant de et lokale i Tømteveien på Kolbotn, og da var det den store jobben startet med å lære seg å lage iskrem. For én ting var sikkert, målet var ikke å lage den nest beste iskremen.

Det ble kurs og messer i Italia, USA og flere andre steder.

- Vi dro blant annet til Sverige og besøkte iskremfabrikken Lejonen och Björnen, og så betalte vi 20.000 kroner hver for å få lov til å jobbe tre dager på La Maison des Sorbets i London for å lære oss å lage sorbéer, også var vi selvfølgelig flere turer til Italia. 

Marius har fingerspissfølelse når det kommer til smak og ingredienser, og Roar har fingerspissfølelse når det kommer til hva slags utstyr som trengs for å få til det beste resultatet. Så etter en stund var iskremfabrikken Kulinaris oppe og gikk, og det var ikke bare gutta inne på fabrikken som ble imponert av hva de hadde fått til - for det smakte uvanlig godt!

Men to personer som skulle gjøre alle oppgavene på en iskremfabrikk ble litt lite, selv når de jobbet dag og natt med både å produsere iskrem, og å selge iskrem. Even hadde drevet kiosken “Kremmerhuset” på Kolbotn, og etter en liten tur innom forsikringsbransjen var han klar for nye oppgaver. 

- Jeg hadde hørt at det var noen som drev og startet iskremfabrikk på Kolbotn, så da måtte jeg bort og sjekke hva dette var for noe. Jeg fikk smake litt på testproduksjonen, og da ble jeg solgt. De trengte mer penger og mer arbeidskraft, så etter litt betenkningstid ble jeg med, og det var sånn vi ble tre.

De tre gutta jobbet beinhardt videre. Iskremen de leverte ble meget godt tatt i mot, men suksess avhenger av mer enn positive tilbakemeldinger. Det er en stor jobb å selge iskremen inn i isbarer og i butikker, spesielt da man er liten og ny, og konkurrerer med de store og etablerte. Så det ble opp og ned og hit og dit.

Litt etter litt etablerte Kulinaris seg som en sterk leverandør av kompromissløs iskrem. Markedet vokste, kundene ble flere, og det ble bedre økonomi i selskapet. Men så gikk noen av kundene under, med stor gjeld til fabrikken, og andre ganger bommet man på hvor mye iskrem enkelte skulle selge, og ble sittende med et så stort lager at alle pengene var omsatt til iskrem, som gjorde at konkursen kom faretruende nær ved flere tilfeller.

Men de tre gutta har klart seg gjennom prøvelsene, og nå ser det ut til at de er på vei til å lykkes med den lille fabrikken sin. Nicoletta er et nytt tislkudd, og hun har full kontroll i produksjonen. Kundekretsen øker stadig, og kundene har blitt mer stabile. Salget i isbarer går stadig bedre, salget i butikk likeså. Men fortsatt venter det utfordringer. Industrigiganten Unilever har lansert sitt varemerke Ben & Jerrys i Norge, og de har et helt annet markedsføringsbudsjett en enn liten iskremfabrikk fra Kolbotn. Og så er det det med å velge ut hvilken vei man skal ta inn i framtiden. Hvilke produkter skal man utvikle, hvilke skal man stå over? Men de tre gutta er mer enn klar for disse nye utfordringene i sin evige jakt på å finne de beste oppskriftene, de beste råvarene, for å lage den beste iskremen.

 – Helt kompromissløst, uten betenkningstid!

Copyright © 2011 Kulinaris AS. Alle rettigheter er reservert.